Sosialhjelpsmottakeres dødelighet: I hvilken grad kan overdødeligheten tilskrives deres sosiale status?

I denne artikkelen undersøker vi dødelighet blant sosialhjelpsmottakere i Norge, som sammenlignes med dødeligheten i resten av befolkningen, og om en antatt overdødelighet kan forklares ved sosiale forhold som kjennetegner dem som har status som sosialhjelpsmottakerne, og som har betydning for dødelighetsnivå. Data er hentet fra FD-trygd og omfatter hele den norske befolkningen i aldersgruppen 18-57 år i 1992. Vi analyserer dødeligheten fra 1994 til 2003. Sosialhjelpsmottakere er definert som personer som mottok sosialhjelp i 1993 (N=146 176), og det skilles mellom korttids- og langtidsmottakere (≥ 6 måneder). Menn og kvinner behandles separat. En serie multiple Cox regresjonsmodeller er estimert for å belyse problemstillingene. Den enkleste modellen, som kun inneholder sosialhjelp og alder, viser at dødeligheten til sosialhjelpsmottakere er langt høyere enn andres. Hasardratioene (HR) for mannlige kortidsmottakere av sosialhjelp sammenlignet med befolkningen er 3,5 (95% KI = 3,34-3,62), for langtidsmottakere 4,8 (4,64-5,01). For kvinner er HR henholdsvis 2,8 (2,60-2,93) og 3,9 (3,66-4,15). Overdødeligheten blant sosialhjelpsmottakere reduseres ettersom forklaringsvariablene introduseres. I den fulle modellen, som inneholder alder, sivilstand, utdanning, inntekt og uførepensjon, er HR for kvinner redusert med 60 prosent for korttidsmottakere, og 50 prosent for langtidsmottakere, noe mindre for menn. HR er fortsatt høye i de justerte modellene, særlig for langtidsmottakere av sosialhjelp. De er nå for menn, korttid: 2,1 (1,98-2,15) og langtid: 3,1 (2,98-3,23), kvinner, korttid: 1,7 (1,61-1,82) og langtid: 2,5 (2,29-2,62). I lys av tidligere forskning på feltet argumenter vi for at et livsløpsperspektiv er fruktbart for å forstå sosialhjelpsmottakeres overdødelighet. Samtidig peker vi på flere trekk ved posisjonen som sosialhjelpsmottaker som kan være helseskadelig