Internprising – til glede eller besvær?

I denne artikkelen studerer vi hvordan internprising anvendes som styringsverktøy i oppdrettsbransjen i Norge. Tradisjonelt har internprising vært sett på som et virkemiddel for å sikre målkongruens og forhindre suboptimalisering i konsern med desentrale enheter: Ved å prissette også bedriftsinterne leveranser synliggjøres ressursbruk, og kostnadssentre får insentiver til å minimere kostnadene, mens resultatsentre søker lønnsomhet i tråd med virksomhetens mål for dette. I faglitteraturen har man diskutert hvordan internprisen bør settes for å stimulere til slik atferd. Det er imidlertid vanskelig når det ikke foreligger eksterne markeder for de aktuelle varene eller tjenestene. Vi har gjennomført ti intervjuer med personer i ledende posisjoner i flere store lakseoppdrettsselskaper for å undersøke praksis med internpriser. Dessuten har vi kontaktet andre aktører med inngående kjennskap til bransjen. Vi finner at det i denne bransjen er internprising et viktig virkemiddel for skatteplanlegging. Vi ser også at internprisingen likevel brukes som et virkemiddel for å allokere ressurser i verdikjeden, og at prisingen er et virkemiddel for å bidra til bedriftens lønnsomhet. Disse funnene er gyldige også utenfor bransjen, fordi vi viser hvordan kalkyler som inkluderer internpriser kan bidra til kulturbygging ved å synliggjøre ressursbruk.